Alvetårefolket

Når trollsmeden tar fri,  eller når nettene blir lange og kulda setter inn, så må hun gjøre NOE som ikke hverken ligner noe hun MÅ gjøre, eller på butikkfyll,  bestillinger og sånt.

Fingerkløe tar bare ikke ferie.

 

Av og til bare blir det sånn.

Sånn som med alvetårefolket.

 

En dag (eller var det en natt?)  satt Trollsmeden og grillet og grillet og smeltet glass på flammen sin. Hun tok en pause, gikk til datamaskinene litt og så inn i fjesboka om det var noen morsomme mennesker der. Men det var ganske stille, for de aller fleste var opptatt med å spise og spise siden det var jul.

Så hun leste noen kommentarer, litt fra Hardanger og litt fra Oslo og masse fra sørlandet.

Det var forresten Karikari som satte henne på sporet. Karikari er en dame fra Hardanger som er veldig flink å tegne og male, og hun er veldig veldig flink å passe unger. Og så skifter hun farge på stua si HELE tida!

Og Karikari VET at unger kan se småfolk......

 

Det var altså da Trollsmeden fant dem. De hun forsøker å vise frem her. Det er slett ikke alle som kan se sånne!

Først fant hun Ploppeglomsen. Stakkars, han hadde frostskader på vingene sine og var helt skremt av kulda.

 

Trollsmeden  skjønte fort at dette var noen småfolk fra skogen, som søkte tilflukt for sprengkulda. Forsiktig halte hun dem en  og en ut av den glødende varmen og la dem til avkjøling i ovnen.

alvetaarefolket-053

Aller mest tenkte de på å forandre seg hele tida, og henge på spindelvev og glitre. Men den dagen Trollsmeden fant dem, var det bare is og snø og holke, og ingen strå. Bare grillpinner.

 

Etter en stund dukket det også opp noen andre små naturvesener.

 

Dette er antakelig en av småfolket, for Trollsmeden følte seg veldig beslektet med henne. Hun var rund og helt grønn, og så så hun ut som om hun hadde flydd rundt og leita etter mat i skogen hele tida. Sikkert en tjukkalv, tenkte Trollsmeden og gav henne et fint blankt kjede å leke med..

 

Og så fant hun duggdråpene. Hvem i allverden kunne vite det? De var jo så bittesmå, egentlig.. før Trollsmeden så dem?

De snakket og laget rare lyder hele tida, sånne lyder som er i skogen. Nesten umulig å forstå, men de snakket. HELT tydelig!

 

De forsøkte å si at de var så små, at dersom jorda hadde vært like liten som perla til Trollsmeden, så hadde det gitt en viss sammenligning. Og at de var utrolig mange og at de var nesten overalt. De var rim og dugg og vann og regn,  og hav og fosser og i fatet til Tasha.

 

 

De fortalte også en masse om at menneskedyrene alltid ville pynte seg med ting som de hermet etter fra naturen, og at de aller aller helst likte å henge og ha gøy ytterst ute på lange strå og pinner og svinge fram og tilbake og glitre.

 

Og at de var LITT redde for at sånne som Trollsmeden skulle fange dem og sette dem fast i perlekaoset sitt!

 

Trollsmeden følte at her hadde hun funnet noe å virkelig tenke på. Hun fant en fin regnbuepose som hele alvetårefolket kunne bo i fram til våren og sommeren, og gav småfuglene beskjed om å passe på dem helt til sola begynte å varme.

Trollsmeden satt lenge og tenkte, og så tok hun frem fotografiapparatet enda det var mørkt og drålig lys.

KNIPS! KNIPS!

 

Kanhende... kanskje det var lurt å gå i samarbeid med disse små i naturen, og tenke etter hva hun egentlig holdt på med. Sjøl Trollsmeder kan bli litt forundret av det de finner i hodet sitt i vinterkulda....



Så vent og se... man vet aldri hva som finnes der ute....

 

http://alvetaarefolket.epla.no

Husk å bli tilhenger av Trollsmed på Facebook!

http://www.trollsmed.com

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits