Når
trollsmeden tar fri, eller når nettene blir lange og kulda
setter inn,
så må hun gjøre NOE som ikke hverken ligner noe hun MÅ
gjøre, eller på
butikkfyll, bestillinger og sånt.
Fingerkløe tar bare ikke ferie.
Av og til bare blir det sånn.
Sånn som med alvetårefolket.
En
dag
(eller var det en natt?) satt Trollsmeden og grillet og grillet og
smeltet glass på flammen sin. Hun tok en pause, gikk til datamaskinene
litt og så inn i fjesboka om det var noen morsomme mennesker der. Men
det var ganske stille, for de aller fleste var opptatt med å spise og
spise siden det var jul.
Så hun leste noen kommentarer, litt fra Hardanger og litt fra Oslo og masse fra sørlandet.
Det
var
forresten Karikari som satte henne på sporet. Karikari er en dame
fra
Hardanger som er veldig flink å tegne og male, og hun er veldig
veldig
flink å passe unger. Og så skifter hun farge på stua si HELE
tida!
Og Karikari VET at unger kan se småfolk......
Det var altså da Trollsmeden fant dem. De hun forsøker å vise frem her. Det er slett ikke alle som kan se sånne!
Først fant hun Ploppeglomsen. Stakkars, han hadde frostskader på vingene sine og var helt skremt av kulda.
Trollsmeden
skjønte fort at dette var noen småfolk fra skogen, som søkte
tilflukt
for sprengkulda. Forsiktig halte hun dem en og en ut av den glødende
varmen og la dem til avkjøling i ovnen.
Aller
mest tenkte de på å
forandre seg hele
tida, og henge på spindelvev og
glitre. Men den dagen Trollsmeden fant dem, var det bare is og snø og
holke, og ingen strå. Bare grillpinner.
Etter en stund dukket det også opp noen andre små naturvesener.
Dette
er antakelig en av småfolket, for Trollsmeden følte seg veldig
beslektet med henne. Hun var rund og helt grønn, og så så hun ut som om
hun hadde flydd rundt og leita etter mat i skogen hele tida. Sikkert en
tjukkalv, tenkte Trollsmeden og gav henne et fint blankt kjede å leke
med..
Og så fant hun duggdråpene. Hvem i allverden kunne vite det? De var jo så bittesmå, egentlig.. før Trollsmeden så dem?
De snakket og laget rare lyder hele tida, sånne lyder som er i skogen. Nesten umulig å forstå, men de snakket. HELT tydelig!
De
forsøkte å si at de var så små, at dersom jorda hadde vært like liten
som perla til Trollsmeden, så hadde det gitt en viss sammenligning. Og
at de var utrolig mange og at de var nesten overalt. De var rim og dugg
og vann og regn, og hav og fosser og i fatet til Tasha.
De
fortalte også en masse om at menneskedyrene alltid ville pynte seg med
ting som de hermet etter fra naturen, og at de aller aller helst likte å
henge og ha gøy ytterst ute på lange strå og pinner og svinge fram og
tilbake og glitre.
Og at de var LITT redde for at sånne som Trollsmeden skulle fange dem og sette dem fast i perlekaoset sitt!
Trollsmeden
følte at her hadde hun funnet noe å virkelig tenke på. Hun fant en fin
regnbuepose som hele alvetårefolket kunne bo i fram til våren og
sommeren, og gav småfuglene beskjed om å passe på dem helt til sola
begynte å varme.
Trollsmeden satt lenge og tenkte, og så tok hun frem fotografiapparatet enda det var mørkt og drålig lys.
KNIPS! KNIPS!
Kanhende...
kanskje det var lurt å gå i samarbeid med disse små i naturen, og
tenke
etter hva hun egentlig holdt på med. Sjøl Trollsmeder kan bli
litt
forundret av det de finner i hodet sitt i vinterkulda....
Så vent og se... man vet aldri hva som finnes der ute....
http://alvetaarefolket.epla.no
Husk å bli tilhenger av Trollsmed på Facebook!
http://www.trollsmed.com
HER kan du bli fan og følge med: